Angriper fra en ny side

Jeg har regruppert, og angriper livet og oppgaven fra en ny side. Jeg begynner å arbeide, og lar oppgaven skli ut av boksen for dårlig samvittighet og inn i boksen for overskuddsprosjekter.

Jeg skal undervise en førsteklasse, og får en anledning til å se i hvert fall én av lærebøkene fra analysen min i praktisk bruk. Forhåpentligvivs gir det meg den inspirasjonen jeg trenger for å gjøre ferdig skrivingen. Fra et egen-pedagogisk perspektiv er det jo nettopp det praktiske innblikket som har manglet i arbeidet mitt det siste året.

Denne første uken kan bli travel nok uten å bruke så mye tid på oppgaven, men jeg håper å dra den gradvis inn igjen de neste. (Barn og samboer er grundig luftet i helgen, og finner seg forhåpentligvis i å være overlatt til hverandre i november. Tenk så deilig om jeg er ferdig med hele oppgaven tidlig i desember!)

Mind Trick # 4 & 5

I går fikk jeg lese og diskutere Idas artikkel, hun er god!

Og det gjorde meg godt å arbeide på det nivået, der jeg bidro med det jeg fikk til, og hun tok over og gjør selv alt det jeg ikke klarer å få hodet mitt rundt.

Dessuten har jeg skrevet ut min egen oppgavekladd, og fysisk klippet ut og sortert avsnittene. Det gav en helt annen helhetsforståelse enn digital tekstbehandling, selv i en så stor oppgave.

Mind Trick #2

Mye å gjøre, men nå har jeg lært. Jeg tar lang lunch ute i sola i dag. Er jeg heldig får jeg fred til å jobbe litt i kveld, er jeg mindre heldig er jeg frisk og opplagt i morgen tidlig.

Høstferie

Enda et mind-trick: Denne uken er det høstferie, i hvert fall for naboungene. Hvis jeg også tenker på det som høstferie, men bruker den til å skrive, har jeg fem arbeidsdager ekstra. Dermed kan jeg ha god samvittighet for alt jeg får gjort, men slipper å føle meg dårlig for det jeg ikke rekker.

Film-inspirasjon

Trikset med å ikke gjøre noe, er å bryte dagen opp i mindre tidsenheter. Dette ifølge hovedpersonen i en uidentifisert TV-film sett av en venn forrige uke. Det er altså det jeg har gjort feil hele sommeren: Jeg har gjort ingenting på feil måte. Og fortsatt ifølge min venn, klarte den arbeidsløse dagdriveren å få gjort veldig mye når han først ble påtvunget et prosjekt, inkludert alt det han ikke orket gjøre mens han gjorde ingenting.

Oversatt til min situasjon, er den nye strategien å skaffe meg en jobb som bryter ned oppgaveskrivingen i kortere enheter enn hele arbeidsdager og -uker. Tanken er at siden jeg skriver ivrigere og mer konsentrert når jeg bare har en time før barnehagen stenger, en time før kollokvie eller nå også en time før jobb, dropper jeg bare timene før Timen.

Eller i hvert fall er det på tide å slutte å bryte ned selvtilliten med at alt jeg gjør er å gnage på et evighetsprosjekt. Jeg gleder meg allerede til en venninnekaffe der jeg også kan bidra med historier om tidsklemmer jeg har løst.

The cure?

Yesterday my daughter brought home a few friends from kindergarten, and I got to spend the afternoon drinking coffee and chatting with parents. As it happened, three of them were currently working on their masters degrees, and talking to fellow master students AND parents to small children seems to have done me a world of good.

Not that I'm any closer to finnish than yesterday morning, but I feel a lot better about it.

Motivasjon

En venn av en venn insisterte på at det ville være synd å gi seg når jeg er kommet så langt. Den siste arbeidstimen i dag følte jeg at jeg burde sende henne et takkekort for motivasjonen. Takk, S.

Ny problemformulering, har ikke tid til å blogge.

Sorry, bare en lampe.

Lyset var slett ikke enden av tunnellen. Som sist klarte jeg ikke å holde tempoet oppe, og etter to gode arbeidsdager våkner jeg med hodepine og lett feber.

Men denne gangen prøver jeg en ny strategi: I morgen har jeg time hos fysioterapeut, og neste uke begynner jeg med fysiopilates. Anima sana in corpore sano. Cogito sana in anima sano?

Enden av tunnellen

Klokken er ni, og jeg føler alerede at jeg har fått noe ut av dagen: Jeg har gått gjennom tekstanalysematrisene en siste gang, og luket ut momenter som ble for detaljerte eller som falt på siden av problemstillingen min. Nå er jeg klar for å ta dem med meg til biblioteket for nestsiste kildesjekk i lærebøkene.

Onsdag skal jeg gjøre det samme med de statistiske analysene, torsdag skal jeg sjekke teori-kilder og så skal jeg -kors på halsen - skrive ferdig med det materialet jeg har.

Modernisme, modernitet...forrige århundre

Selv om oppgaven min i langt mindre grad enn først antatt skal være vitenskapsfilosofisk, inneholder den fortsatt mange referanser til moderne og postmoderne teori, samt noen til modernitet, modernity, strukturalistisk og poststrukturalistisk og en hel del til nittenhundretallet/forrige århundre. Huskelapp til meg selv: gå gjennom alle disse, og sjekk at det blir konsekvent og korrekt.

Fenomenalt!

Fenomenal er et ord som ofte betyr noe helt annet i dagligtale (og i Olsenbande-filmer) enn i fagspråk. Men når jeg bruker det i oppgaven min, i en setning som hurtig skal referere til Platons deling av verden i fenomen og ideer, er det ganske klart hva jeg mener. Eller? To av tre korrekturlesere har satt spørsmålstegn ved det, så jeg bør nok sette inn en ordforklaring, eller omformulere uten "fenomenal." Kanskje jeg slipper unna med å bruke fenomen og idé, som ikke har endret mening i dagligspråket like mye som fenomenal og ideal?

For jeg vil helst ikke bruke plass på ordforklaringer, når setningen bare skal trekke opp en tidslinje og en filosifisk linje fra Platon til dagens vitenskap. Både fenomen og fenomenal skulle være rimelig lett å søke opp sammen med "Platon"?

Vel. Google, for å ta det lettest tilgjengelige søkeverktøyet, gir oss 101 treff med "Platon" og "fenomenal". På førstesiden er omtrent halvparten "fenomenal" i den betydningen jeg var ute etter. "Platon" og "fenomen" gir 13 100 treff, alle på førstesiden er nyttige.

Jeg tror jeg omformulerer.

Tung teori

Veileder og kollokviegruppe virker skjønt enige om at jeg har for mye tung teori, og at den ikke fungerer i kombinasjon med småskolebøkene. Og jeg var jo forespeilet at jeg i innspurten skulle "kill my darlings."

Riktignok leker jeg fortsatt med tanken på å formulere teoridelen mer tilgjengelig: I større grupper, og med svært tydelig definerte bruksområder. Det var jo dette jeg opprinnelig ville arbeide med!

Men i det store og hele seiler eksempelet førsteklasse engelsk opp som hovedtema for oppgaven. Og jeg bruker de neste dagene på å skrive ut fullstendige analyser av tre lærebøker. Dermed blir jeg stort sett sittende på biblioteket, uten blogg-tilgang. Satser på å presentere omriss av "den nye oppgaven" innen fredag.

Easy way out...

Når vi arbeider med 100 sider tekst fra et perspektiv der ingen av oss har sett den ferdige teksten, er det enorme rom for misforståelser. Fra et sånt perspektiv blir det å sette meg ned og få alle bokstavene ned på arket - unnskyld skjermen - den lette utveien.

Herved overlater jeg til noen andre å tenke på
1) Hvor fascinerende det er at en håndfull mennesker allerede har et forhold til en tekst som enda ikke er skrevet.
2) Hvor mange lærere og forelesere som sannsynligvis har fortalt meg dette uten at jeg har forstått det: Bare skriv det, så kan vi alltids rette på det senere.

Temporary change of language and purpose of the blog

The one-year mark of my thesis work is days away, and if I am ever to finnish I have to make some decisions about language and style. And to be able to work more in-text with my thesis paper, I will temporarily change the language of my blog to Norwegian the next few weeks.

Saken er, at jeg har mistet modell-leseren min av syne. Jeg har skrevet for meg selv, virkelig nytt muligheten til selvutvikling, og mistet fokuset veileder Ragnhild Lund innprentet i meg i fjor høst: Det viktigste kravet til en masteroppgave er at den foreligger skriftlig og leselig.

Ok, tenkte jeg da. Selvfølgelig. Men jeg klarte ikke følge det mer enn noen måneder. Nå er det på tide å ta tak i det igjen. Og det første jeg må gjøre er å bestemme meg for språk og stil, eller også for hvem som skal lese oppgaven min.

Det var noen som sa at jeg må innse at jeg ikke lenger er på barneskolen og får ekstrapoeng for "vanskelige ord." Ord og uttrykk som er blitt vanlige for meg, er kanskje bare kjent for andre fagnerder som mer eller mindre tilfeldig har lest samme bokstabel. Jeg kan ikke engang forvente en sensor som har satt seg inn i hele min brokete blanding av kilder, siden feltet er så enormt.

Og i tillegg til dem som skal lese og evaluere oppgaven min som oppgave, bør jeg kanskje ta hensyn til andre lesere? Når jeg skriver om lærebøker for første og andre klasse, bør det vel være leselig for almennlærere, engelsklærere og førskolelærere?