Orker dere litt til om skillet mellom kropp og sjel?

Jeg skal lese gjennom en venns filosofi-oppgave i dag, og mens jeg drikker kaffe og venter på ham, setter jeg selvsagt oppgaven hans i sammenheng med min (alt jeg gjør puttes inn i oppgaven, for tiden). Han skriver om Platons sol-lignelse, og skillet mellom viten og antakelse. Såvidt jeg forstår bygger dette på skillet mellom det synlige og det forståelige, formulert av Sokrates.

I lignelsen bruker Platon solen som metafor for idéen om det gode. Dere husker hulelignelsen om at det vi ser stort sett er skyggene av de virkelige tingene i idéenes verden? Solen blir da noe så utrolig som en synlig idé, men i dette tilfellet forstår vi ikke hva vi ser. Ok?

Dette sammenfaller vel med et skille mellom persepsjon og kognisjon som er svært aktuelt for dagens pedagogikk: Vi viser elevene modeller, tabeller og eksempler (skygger av skygger!) og forventer at de skal forstå noe om den virkelige verden. Men for at de skal kunne se hva vi viser dem, trenger de lys på modellene. Sollys er lik sannhet i Platons lignelse, når lyset mangler ser vi skyggeformer og forvrengte farger. Så selv om eleven hører etter og godtar at ordet "orange" viser til ordet og/eller bildet av en appelsin, bør en god Platon-elev mistro denne forståelsen av skyggen og jakte videre på sann kunnskap om egenskapene til en "orange."

Realistisk skal eleven skaffe seg førstehåndserfaring med opplyste appelsiner, og idéalistisk skal hvert møte med en appelsin føre h*n litt nærere (men aldri helt frem til) viten om appelsiner.

Det er kanskje en deprimerende tanke, at undervisning aldri kan føre til ekte kunskap. Men samtidig er det en oppløftende tanke at viten ikke er begrenset til de alltid for snevre rammene for skoleinstitusjon og lærebok, at læring og søken etter viten fortsetter livet ut.

Statistics

The last week I have consentrated on learning to use the data analysis program SPSS, and on some off-topic but very educating work with a fried's thesis on the welfare system.

But this week I am heading back to the library to analyze textbooks.

Too stubborn

In my pile of books and articles to read, there's a few in French. My French has been all but neglected the last ten years, and I really did intend to search for English or Norwegian translations of the texts by Henri Holec and Louis Porcher.

But over night one article by Porcher has been digging into my thoughts to the point where I have got to explore it. Le plurilinguisme: des politiques linguistiques, des politiques culturelles, des politiques éducatives seems to offer a unique perspective on foreign language teaching in Norway (among other countries).

Learned and acquired language

In the distinction made by Stephen Krashen, learning language is a conscious and often instructed process in contrast to the natural acquisition. And while acquisition is a communicative process taking place in everyday life, learning a language has an external focus on language, metalanguage and the rules of grammar and phonology. And most importantly, if the goal is communication and thought processing acquisation is the only direct strategy.

Learning strategies might of course have acquisition as their side effect when the students are motivated for learning and discussing the language from this kind of perspective, but with children as my main focus I doubt this will be the case very often.

My challenge then, is to make the leap from the very obvious conscious process of teaching English in a set time and place marked in every student's timetable as English, to a subconscious acquisition of language. 

Assuming Krashen is right that that acquisition is the only good way to learn a new language, I already know that this process is present in Norwegian schools. It might be debated to what degree the students master English, but I claim that every class produce at least a few good language users.

Today I will study Krashens theories closer and get to know the gray areas between conscious and subconscious language.