Orker dere litt til om skillet mellom kropp og sjel?

Jeg skal lese gjennom en venns filosofi-oppgave i dag, og mens jeg drikker kaffe og venter på ham, setter jeg selvsagt oppgaven hans i sammenheng med min (alt jeg gjør puttes inn i oppgaven, for tiden). Han skriver om Platons sol-lignelse, og skillet mellom viten og antakelse. Såvidt jeg forstår bygger dette på skillet mellom det synlige og det forståelige, formulert av Sokrates.

I lignelsen bruker Platon solen som metafor for idéen om det gode. Dere husker hulelignelsen om at det vi ser stort sett er skyggene av de virkelige tingene i idéenes verden? Solen blir da noe så utrolig som en synlig idé, men i dette tilfellet forstår vi ikke hva vi ser. Ok?

Dette sammenfaller vel med et skille mellom persepsjon og kognisjon som er svært aktuelt for dagens pedagogikk: Vi viser elevene modeller, tabeller og eksempler (skygger av skygger!) og forventer at de skal forstå noe om den virkelige verden. Men for at de skal kunne se hva vi viser dem, trenger de lys på modellene. Sollys er lik sannhet i Platons lignelse, når lyset mangler ser vi skyggeformer og forvrengte farger. Så selv om eleven hører etter og godtar at ordet "orange" viser til ordet og/eller bildet av en appelsin, bør en god Platon-elev mistro denne forståelsen av skyggen og jakte videre på sann kunnskap om egenskapene til en "orange."

Realistisk skal eleven skaffe seg førstehåndserfaring med opplyste appelsiner, og idéalistisk skal hvert møte med en appelsin føre h*n litt nærere (men aldri helt frem til) viten om appelsiner.

Det er kanskje en deprimerende tanke, at undervisning aldri kan føre til ekte kunskap. Men samtidig er det en oppløftende tanke at viten ikke er begrenset til de alltid for snevre rammene for skoleinstitusjon og lærebok, at læring og søken etter viten fortsetter livet ut.

Timeline

This morning I have started to compile a timeline for the development of modern second language education, and surprise myself with a new view  on language teaching: Starting with the early Latin schools, I find first language didactics not as a major source for second language didactics but as a result of second language research on phonetics in the 1850s. A hundred years later the general turn from prescriptive to descriptive grammar is also based on SLA research, based on the efforts of Otto Jespersen and Henry Sweet. And I dare to argue that most school language - written language, academic language - might be studied as a language second to the child. Over the last year I have read quite a few arguments from Halliday, Foucault and Derrida on the differences of spoken and written languages. But it was the timeline that made me realize the vagueness of these defferences: First language learning is never about mastering a set number of rules, it is an endless process of acquiring new skills and vocabulary. And it might very well include foreign words and grammar to the extent that second language learning is part of first language learning. 

And SLA keywords like multicompetence (Vivienne Cook) and interlanguage (Larry Selinker) might be used to study not only the coexistence of English and Norvegian, but also the simultaneous use of oral and written Norvegian while discussing a school exercise.

Getting to know the monster

Today I think I have made the final choice between early language aquisition and adult mastering of the language - I have decided to follow my curiosity towards childrens play with words and abandon the theory that a practical aproach to language is most needed in vocational courses.

The practical perspectrive will thus be closely linked to cognitive theories of bodily language - that all language is metaphorically linked to the physical experiences of infant life. I do not think of language as a matrix of random sounds, but as an organic growing system of association.