Jeg har nesten to kvadratmeter vindu foran pulten min. På denne tiden av året er det meste dekket av lønneblader, men jeg ser både litt himmel og en anstendig porsjon sandkasse, piknikbord og grusganger. Likevel måtte jeg ned og kjenne etter når noen fortalte meg at det regnet: Solen skinte, den lette raslingen i blader kunne lett forveksles med bris og gråfargen i grusen var fortsatt lys. Bare når jeg gikk utenfor takutstikket og løftet ansiktet kunne jeg kjenne den jevne prikkingen av regndråper mot huden.
Jeg følte meg lurt. Ikke fordi jeg først trodde regnet var oppdiktet, men fordi jeg ble fratatt troen på oppholdsvær.
Og jeg er redd jeg gjør akkurat det samme med oppgaven min. Jeg erstatter troen på at teksten som en kunnskapsformidling mellom forfatter og leser med nye perspektiv der teksten snakker selv, eller der leseren investerer like mye kunnskap som forfatteren. Heldigvis slipper jeg å ta konsekvensene av at flere av perspektivene avslører regnvær og kunnskapsfattighet.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment