Jeg og meg, tid og sted

Jeg er veldig opptatt perspektiv og av synlige og tydelige stemmer i teksten. Jeg liker formuleringer som "jeg mener" og "dette forstår jeg slik at..." Temaet for oppgaven min, kropp og identitet i pedagogisk tekst, er utviklet i opposisjon mot et vitenskapsideal der subjektet undertrykkes til fordel for vage setninger der alle formuleringer tilsynelatende uttrykker objektive og almenne sannheter.

Men samtidig skal oppgaven min være del av en akademisk kultur der det å uttrykke personlige følelser og meninger blir gjort narr av, og nedvurdert. Jeg kan ikke ha for mange "jeg" i teksten min uten at den virker språklig og vitenskapelig slurvete.

Etter en kjapp kikk i Heidis kommentarer, ser jeg at jeg fortsatt har mye arbeid igjen med å balansere disse to tekstidealene. Og jeg skimter faren for at oppgaven blir selvmotsigende: At jeg gjør meg selv usynlig i en tekst om hvordan man kan identifisere kropp og identiet.

Et annet problem jeg har sett litt på i dag er å plassere fortellerstemmen min i tid og rom, i forhold til teoretikere jeg siterer - og spesielt i forhold til dem som har skiftet mening om noe. Vygotsky mener eller mente? Og er det riktig å si at han var enig/uenig med Chomsky uten å referere til en situasjon der de to mennene forholdt seg konkret til den andres mening? Eller er det nok at jeg vet at de skrev hver sin tekst som på ett eller flere punkt formidlet noenlunde det samme?

Ikke minst ser det ut som jeg må plassere fortellerstemmen i forhold til den tids-metaforen som konstrueres internt i oppgaven: I innledningen skal jeg analysere og utforske, i hoveddelen gjør jeg det, og i avslutningen har jeg gjort det.