Orker dere litt til om skillet mellom kropp og sjel?

Jeg skal lese gjennom en venns filosofi-oppgave i dag, og mens jeg drikker kaffe og venter på ham, setter jeg selvsagt oppgaven hans i sammenheng med min (alt jeg gjør puttes inn i oppgaven, for tiden). Han skriver om Platons sol-lignelse, og skillet mellom viten og antakelse. Såvidt jeg forstår bygger dette på skillet mellom det synlige og det forståelige, formulert av Sokrates.

I lignelsen bruker Platon solen som metafor for idéen om det gode. Dere husker hulelignelsen om at det vi ser stort sett er skyggene av de virkelige tingene i idéenes verden? Solen blir da noe så utrolig som en synlig idé, men i dette tilfellet forstår vi ikke hva vi ser. Ok?

Dette sammenfaller vel med et skille mellom persepsjon og kognisjon som er svært aktuelt for dagens pedagogikk: Vi viser elevene modeller, tabeller og eksempler (skygger av skygger!) og forventer at de skal forstå noe om den virkelige verden. Men for at de skal kunne se hva vi viser dem, trenger de lys på modellene. Sollys er lik sannhet i Platons lignelse, når lyset mangler ser vi skyggeformer og forvrengte farger. Så selv om eleven hører etter og godtar at ordet "orange" viser til ordet og/eller bildet av en appelsin, bør en god Platon-elev mistro denne forståelsen av skyggen og jakte videre på sann kunnskap om egenskapene til en "orange."

Realistisk skal eleven skaffe seg førstehåndserfaring med opplyste appelsiner, og idéalistisk skal hvert møte med en appelsin føre h*n litt nærere (men aldri helt frem til) viten om appelsiner.

Det er kanskje en deprimerende tanke, at undervisning aldri kan føre til ekte kunskap. Men samtidig er det en oppløftende tanke at viten ikke er begrenset til de alltid for snevre rammene for skoleinstitusjon og lærebok, at læring og søken etter viten fortsetter livet ut.